Ok, det begynte så klart med at jeg var sent ute. Stressa og småsvett. Deilig! Alltid fint å starte både dag og reise sånn, men jeg kan ikke klandre NSB for det. Da jeg kom heseblesende til toget (i nokså god tid, faktisk) finner jeg vognen min aller fremst i togsettet. Dvs helt i enden av perrongen. Lettet gledet jeg meg til en rolig, ukomplisert togtur med overdosering av kaffe og nett. Sete 4 viser seg å ikke eksistere. Vi har visst fått en gammel vogn, så nå er det fri seating. Jeg dumper ned i et sete under alt pikkpakket mitt og finner fram sudokuen min. Såklart, jeg er en reisekompagnon-magnet. Jeg blir innemurt av en penkledd 40åring og en slapp ungdom. Må tråkle meg over mengder av lengdemeter med ledninger for å hente kaffen min eller gå på do. Og jeg har fullt innblikk i iTunes-biblioteket til ungdommen. Hurra! Jeg bestemmer meg for å flytte over midtgangen, tvers overfor en burndrikkende rockemann, han har øretelefoner som lekker som ei ødelagt sil men heller det enn upersonlig pop. Magen romler og jeg stavrer meg avgårde til restaurantvognen. Det viser seg å være en oppdagelsestur av dimensjoner, gjennom nok en komfortvogn ala -95, familievogn, vanlig økonomi (vel å merke med gode stoler og strømuttak!) og flere gammeldagse dører før jeg finner en loslitt kafévogn. Har de yoghurt? Ender opp med Yt og bolle. Vel tilbake i setet mitt oppdager jeg en skog nye og forvirreded passasjerer med billetter som ikke stemmer med terrenget. Rockemannen viser seg å være pratsom, så snart er vi i Kr.sand. 25 min pause. 25! Jeez. Ja, ja. Benytter sjansen til å ringe gubben og klage. Føles deilig. Med lette trinn svinser jeg tilbake til mitt opptatte sete. Takk. Takk skal du faen meg ha! Nå sitter jeg altså i komfortvogn 2, utenfor synsvidde av min dyrebare trekasse og krysser fingrene for at neste hinder ikke kommer før på Lysaker. NSB komfort du liksom...
